Meningsløs bruk av antipsykotika hos anoreksiapasienter

Det er flere behandlingsmetoder som kan ha effekt på pasienter med spiseforstyrrelsen anoreksia nervosa. Antipsykotika er ikke en av dem.

En systematisk oversikt og metaanalyse av antipsykotika har vist at medikamentet har ingen effekt på

1. Kroppsmasseindeks/kroppsvekt
2. Symptomer på anoreksi
3.  Symptomer på depresjon
4. Symptomer på angst

Sammenlignet med kontrollgruppen var det bare økt sløvhet som ble registrert.

Ifølge denne analysen, gjengitt i Psyk.Nytt på norsk, er det altså grunn til å si nei dersom fastlegen ønsker at du skal teste ut medikamentet når årsaken er anoreksia nervosa. Er du i tvil? Ta med deg kopi av undersøkelsen. Lenke ligger i den lilla skriften.

Om behandlingsmetoder som virker kan du lese om her i bloggen (klikke deg til framsiden av bloggen og se under «forskning»). Hesteterapi er en av dem.

Har du prøvd mange former for behandling? Hva har hatt best effekt på deg og hva gjorde deg sykere?

Selv om innlegget er reblogget, legg gjerne igjen en kommentar her.

Lammelårtanker

Vi har alle sett dem; poserende, med innbydende påkledning og et innadvent, mystisk blikk. Som modeller fremstiller de seg selv som det de drømmer om å være, men mest av alt er de er på jakt etter seg selv: Etter et selv.

Påvirket av idealer fremstilt i medier, forskrudde nettsider der selvutslettelse (som en konsekvens av alvorlig sykdom) er målet og blogger av tvilsom karakter, leter de etter et miljø de kan tilhøre, etter oppskrifter som kan gi dem status som ikke er oppnåelig uten hjelp.

Bilder av sykdomstilstander som alvorlige spiseforstyrrelser kan føre til, der avmagringen er fremtredende, fascinerer og forskrekker, men ofte tiltrekkes unge jenter av det. Det er dypest sett et behov for mening, for bekreftelse, identitet og tilhørighet.

Hvorfor finner ikke unge mennesker det på mer konstruktive måter? Hvorfor melder unge seg ut av den virkeligheten de lever i ved å søke inn til dypet av seg…

Vis opprinnelig innlegg 414 ord igjen

Friskere av spiseforstyrrelser med hesteterapi

I møte med dyr vi ikke er redd for skjer det noe merkbart med oss. Vi blir roligere og helere, blir mer tilstedet i oss selv. Det kan virke helende.

Hestebasert terapi kan hjelpe mot spiseforstyrrelser, viser en studie ved Det helsevitenskapelige fakultet  ved Universitetet i Tromsø. Kari-Anne Moen, Jan Rosevinge og Bente Træen har kommet fram til at terapi med hest har gjort at pasientene har fått bedre kontakt med egne følelser ved å bruke tid sammen med hest. Ved å få mer kontakt med egne følelser blir det også lettere å ta tak i det vanskelige. Terapi er vanskelig å få til dersom man ikke er tilstede i egne følelser eller ikke klarer å forholde seg til dem, for eksempel ved distansering eller utestengelse i matmisbruk.

Sammen med dyr trengs ikke ord, kroppen taler for seg selv. Sammen med dyr blir kommunikasjonen direkte, den tar ikke omveien gjennom ordene. Ved å være sammen med hester og ta ansvar for dem er det handlingene som teller og den ordløse kontakten med dyret tar bort kompliserende faktorer som oppstår i møte mellom mennesker.

Hesten reagerer på falskhet, det vil si at dersom det ikke er sammenheng mellom det passeren føler og det hun eller han signaliserer så oppfatter hesten det og reagerer ved å stikke av. Dermed vil kontakten med hesten fjerne den avstanden som er lett å sette opp i direkte kontakt med en terapeut, særlig i samtaleterapi. I møte med dyr må en fjerne noen av de stengslene som gjør det vanskelig å være sammen med mennesker, og det skjer for mange helt naturlig og utraumatisk.

Jeg tror at det ofte er lettere å snakke dersom man gjør noe sammen. En slipper å måtte forholde seg til den andre aktivt og direkte. Det kan være lettere å stille spørsmål og svare dersom man slipper øyekontakt og heller kan gjøre noe samtidig. Det er indirekte, men samtidig kan denne avstanden gjøre det lettere å snakke og være nær.

Dersom du sliter med spiseforstyrrelser kan det være at hesteterapi kan være noe for deg. Kontakt med andre dyr kan ha samme effekten. Snakk med behandleren din, eller forsøk på egenhånd. Om du selv er behandler vil jeg oppfordre deg til å undersøke mulighetene for å tilby slik terapi til dine pasienter. Kontakt gjerne også en av artikkelforfatterne. Kontaktinformasjon finner du i lenken.

~~~

Var dette blogginnlegget nyttig? Gi meg tilbakemelding eller del innlegget med andre.

Tabubelagt sorg

For den som har levd med spiseforstyrrelser mange år kan veien ut være lang. Sf-en handler minst av alt om matinntaket; det er noe som involverer hele personen.

I en studie fra Universitetet i Tromsø (UiT) fra 2011 viser at sorg er en utfordring for pasienter i de senere stadiene av tilfriskningsprosessen. Sorgen henger sammen med alle årene som har vært «bortkastet», som kunne vært brukt til å jobbe for mål man ønsker å nå eller å leve livet. Dette er viktig å ta på alvor, og la den som har sf få lov til å føle dette. Jeg tror dette er en tabubelagt sorg. Det er liksom slik at pasienten bare skal være glad for å bli frisk og legge det tunge bak seg. Ved å ikke ta på alvor den sykes følelser er jeg redd vi kan bidra til at det blir ekstra vanskelig å komme seg ut av det.

Dårlig samvittighet kan være kilde til mye dårlig oppførsel og gi negativ innflytelse på tilfriskningsprosessen, eller forlenge den. Derfor tenker jeg at det er viktig at vi som står rundt den som sliter/har slitt med sf viser stor tålmodighet og romslighet og aksepterer at ting tar tid. Den som sliter trenger ikke utålmodige sjeler rundt seg eller press på å raske på.

Sorgen knyttes også til oppdagelsen og erkjennelsen av hva som er blitt borte, hva som kunne vært istedenfor sykdommen. Det er tøft å oppdage alt som kunne vært.

Å misbruke mat er å stenge ute normale behov, som å være en del av noen andres liv, å få seg utdanning eller stifte familie. For mange med sf-erfaring er dette ting som er blitt skjøvet bort. Å få kontakt med slike behov igjen kan utløse sorg. Sorg over knuste drømmer.

Retningslinjer for diagnostisering og behandling av sf

Fellestrekket for alle former for spiseforstyrrelser er komplisert forhold og samspill mellom kropp, følelser og mat. Man kan ikke skjerpe seg frisk.

Riktig og tidlig behandling er viktig for å begrense sykdommens varighet og dermed langtidsvirkningene. Å skille mellom de ulike formene for sf kan være hensiktsmessig da man må forstå sykdommens natur og de individuelle sidene ved sykdommens logikk for å kunne gi riktig behandling.

En grov inndeling av behandling for de ulike typene av spiseforstyrrelser kan du lese om ved å trykke på linken:  Tyske retningslinjer

Her finner du en oversikt over kilder som sier noe om hva som er riktig behandlingsform: Kortfattet og pålitelig om å behandle spiseforstyrrelser 

Høy dødelighet ved spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er ikke «bare». Tegn på sykdommen må tas på alvor og ikke avfeies med at det går nok over av seg selv.

Det viser seg at det er høyere dødelighet ved alvorlige spiseforstyrrelser, særlig ved anoreksia nervosa. Årakene til dødeligheten er både selvmord, men også alvorlig somatiske belastninger over tid som ender i hjertesvikt. Dette kan forebygges og det er viktig at personer som har spiseforstyrrelser tidlig kommer til behandling og at deres spiseforstyrrelse blir kartlagt. Vi må alltid huske på at spiseforstyrrelsen ikke er alt, men at innenfor alle symptomer finnes en person med mange uforløste ressurser som venter på å få komme ut. Det er den utgaven av den syke som må være målet ved behandling, når personen er utenfor livsfare.

Hvis du har kommet til denne bloggen fordi du har det veldig vanskelig og tenker på å avslutte livet ditt, vil jeg at du skal vite at det finnes hjelp å få. Du kan få hjelp uten å miste kontrollen. Du kan treffe folk som har vært gjennom det samme som deg og som har fått det bedre med seg selv og som har fått en mer positiv kontroll på seg selv.

Ring IKS  22 94 00 10

eller Mental helse 116 123

Ta også kontakt med behandleren din og fortell hvordan du virkelig har det. Du kan få det så mye bedre, men du trenger hjelp for å komme dit. Ikke gi opp!

Sommerleir for kvinner over 18 år med spiseforstyrrelser

Interessegruppe for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS) arrangerer sommerleir 4.-9.juli 2011 på Haugetun Folkehøyskole ved Fredrikstad, Østfold.

Leiren er for kvinner over 18 år som selv har erfaring med spiseforstyrrelser. Den koster 3400,- og den som vil ha enkeltrom må betale 300,- ekstra. Prisen inkluderer overnatting fem netter, hovedkurs og alle måltider. Depositum er 100,-.

Under oppholdet er det ikke tillat å ha med dyr eller barn, alkohol eller andre rusmidler og alle må være der alle dager. Du må være medlem for å være med på leiren, men må ikke være medlem allerede i dag. Du kan tegne medlemsskap ved påmelding, medlemsskap koster 100,- i året. Når du er medlem mottar du Kvinnekraft, som er medlemsbladet til IKS, fire ganger i året. Her finner du tekster medlemmer har skrevet og relevant stoff.

IKS har 24 års erfaring med å arrangere sommerleir. Du kan spørre deg hvor lurt det er å samle spiseforstyrrede mennesker såpass lang tid, om ikke det vil fremme større problemer og føre til dyrking av sykdommen. Erfaringen til IKS er tvert imot det motsatte. Ved å delta på leiren viser det seg at deltakerne føler seg forstått og hjelper hverandre til selvinnsikt og forståelse. Dette er ofte grunnlaget for å bli frisk eller starte på tilfriskningsprosessen.

Leirens mål er at deltakerne skal bli i bedre stand til å ta vare på seg selv på veien mot et  liv uten spiseforstyrrelsen.

Hovedkurs:

1. Når følelser blir mat (anbefales dersom dette er din første leir)
2. Veien mot meg selv
3. Spor
4. Beina på jorda
5. Kreative krefter

Ettermiddags- og kveldsaktiviteter:

• Zumba
• Aromaterapi av hender
• Gode svar på tiltale
• Delegruppe
• Redesign
• Å være frivillig i IKS
• Tuneskipet og skogstur
• Grupper

Kursene ledes ikke av behandlere, men av kursledere som selv har personlig erfaring med spiseforstyrrelser. For mer informasjon om kurs og -ledere, kontakt IKS. Telefon: 22 94 00 10

**

For sommerleir 2013, sjekk IKS sin nettside.